Prosjektoppgave #SOS6501

Prosjektoppgaven vår er som følger:

”Verden går tross alt fremover. Den har jo ikke noe annet sted å gå …” uttalte Flettfrid Andresen i et lyst øyeblikk. Hvorvidt dette er riktig er det delte meninger om, men det som i alle fall er sikkert er at verden har sett en stor teknologisk utvikling de siste tiårene, både innen arbeidsliv og hjemme hos folk.  Og denne utviklingen øker fra år til år.

For bare 30 år siden var de fleste arbeidsprosesser papirbasert, og selv om datateknologi var tatt i bruk var det ikke noe som berørte de fleste arbeidstakerne. Kommunikasjon foregikk pr. brev, telefon eller telex. Det var et stort antall medarbeidere som utførte støttearbeid, det var sekretærer som skrev brev på skrivemaskin, egne folk som arkiverte, alle telefonsamtaler gikk gjennom et manuelt sentralbord osv.

Etter hvert så ble ny teknologi introdusert, man fikk PC’er som erstattet skrivemaskinen, internett ble lansert, mobiltelefoner erstattet fasttelefon osv. Nå trenger man ikke en fast kontorplass lengre, det holder med å ha en PC eller nettbrett som er koblet opp mot internett. Men som følge av alt dette så har arbeidsprosessene endret seg. Støttefunksjonene har stort sett forsvunnet og den enkelte må selv utføre oppgavene som støttefunksjonene utførte. Og dette er en utviklingen som fortsetter i stadig raskere tempo. Ingen kan i dag spå hvordan hverdagen er om 5 til 10 år.

Denne utviklingen stiller krav både til bedriftene og de ansatte. Bedriftene risikerer å miste kunder og bli satt på sidelinjen, i verste fall går de konkurs. Det er mange eksempler på bedrifter som har fått problemer pga at de ikke har fulgt med i timen, for eksempel Norsk Data, Kodak og Nokia.

De ansatte har en liknende problemstilling, de risikerer at de mister jobben dersom de ikke henger med teknologisk. De fleste er i dag i arbeidslivet 30 – 40 år, og på den tiden vil det skje mye teknologisk utvikling. Arbeider man i en støttefunksjon kan man risikere at den teknologiske utviklingen gjør arbeidsoppgavene overflødige, det er for eksempel ikke igjen mange sekretærer som skriver brev. De som fortsatt er igjen har ikke tittelen sekretær lengre og har fått mange nye og mer kompliserte tilleggsoppgaver. Og de som tidligere kunne benytte seg av slike støttefunksjoner må lære seg å utføre det selv, for eksempel å skrive brevene selv på en tekstbehandler. I tillegg til dette så er det et mål at alle skal arbeide lengre. I de siste årene har gjennomsnittlig pensjonsalder vært litt over 60 år, nå skal den økes, man snakker om 70 eller 75 år som pensjonsalderen. Det betyr at arbeidstakere må holde seg teknologisk oppdatert i 10 år lengre enn tidligere.

Vi som skriver denne eksamensbesvarelsen synes dette er et veldig interessant tema, og vil forsøke å belyse problemet, analysere det basert på relevant teori og komme med en konklusjon.    

Vi kan ikke fortsette på gamle-måten! #SOS6501

Jeg har blitt utfordret til å reflektere overinnholdet i innlegget til Arne Krokan

Professor endrer læreprosesser – slutter på Stanford (http://arnek.wordpress.com/2012/01/26/professor-endrer-laereprosesser-slutter-pa-stanford/)

Vi vet noe; vi vet at den teknologiske utviklingen har bragt med seg nye muligheter for samhandling og læring. Tavlen var en av de viktigste nyvinningene innen læring og formidling ved det forrige årtusenskiftet. Gevinstene ved å kunne vise noe til en hel forsamling på en gang fremfor å løpe rundt til hver og en var/er mange. Gevinstene ved å ta i bruk nye teknologiske løsninger for å bedre nå ut til de som skal lære er også store. Nå er jeg ingen pedagog, men jeg har forståelse for at terskelen for å ta i bruk de teknologiske mulighetene vi har i dag er større enn de sikkert var for å ta i bruk tavlen.

Men, når det er sakt, så frydes jeg når jeg blir introdusert for gode læringsopplegg sombenytter de teknologiske mulighetene så frydes jeg. Internt på min arbeidsplass har vi et omfattende læringssystem der det blant annet blir produsert gode nettbaserte læringsløsninger. Tidligere arbeidet jeg ved en utdanningsinstitusjon, og var med på administrering av et nettbasert studietilbud i fremmedspråk for lærere. Det slår meg at jeg faktisk har vært i nærheten til gode teknologiske læringsløsninger over lang tid.

Jeg kjenner ikke helheten i det pedagogiske systemet ved utdanningsinstitusjonene, men jeg gjetter at det i stor grad fortsatt er plenumsforelesningene som her toneangivende. Kanskje er tavlen erstattet med tekst fra en PC på en mer eller mindre smart tavle. Kanskje skal innleveringer ikke lengre gjøres pr papir men heller via ItsLearning og lignende læringssystemer.

Til forsvar for de som synes det er omfattende å sette seg inn i dagens teknologiske løsninger for å bli en kompetent bruke; jeg har det til tider på samme måte. Det er ikke det at jeg ikke vil, men det er så hektisk i hverdagen; kravene til leveranser fyller i utgangspunktet mer enn arbeidsdagen, og på fritiden skal familie og studier ha fokus. Koret har måtte vike, for tiden strekker ikke til. Problemet med en slik holdning er bare at vi (jeg) kommer til å bli hengende etter dersom ikke vi kommer oss på banen. Og, vi går glipp av effektiviseringseffekter om ikke vi investerer litt tid nå, slik at vi kan hente ut effekten der fremme.

Det er vesentlig enklere å lage dokumenter nå enn tidligere. Den tradisjonelle sekretæren finnes ikke lengre, for det mer hensiktsmessig at hver og en skriver selv. Ja, vi kan kjøpe tjenester for å lage heftige PowerPoint, men det er ikke veldig vanskelig å gjøre det selv. Barna i skolen lærer å lage animasjon på PC. Bilderedigeringsprogrammer gjør at det er lett å lage filmsnutter. Ingen kan komme her å si at det er så forbasket vanskelig. Jeg tror utfordringen er hva det er legitimt å bruke tid på. Vi må være villig til å investere tid for å bli kompetente brukere og vi må venne oss til å se på det å holde seg oppdatert på relevant teknologiutvikling som en del av «Normal Job Expectations».  Jeg mener at våre arbeidsgivere må se på den tiden vi bruker på slik oppdatering som godt anvendt tid, og at det bør legges til rette for at vi skal kunne få til denne typen oppdatering. Det bør ikke være lov til å unnlate å være med på den relevante utviklingen. Vi kan ikke ha det slik at en hel avdeling holdes tilbake fordi noen velger å gjøre det på «gamle-måten».

Her ser jeg at det kommer snikende inn et vanskelig poeng; hvordan vet hva som er relevant utvikling. Det er ikke lett å si hva som vil være morgendagens toneangivende teknologiske løsning. Plutselig viser det seg at noe vi trodde ville bli toneangivende likevel ikke ble det. Tid og penger har tilsynelatende blitt sløst bort. Å foreta de strategisk viktige valgene blir veldig viktig. Samtidig får leg lyst til å moderere meg selv; selvfølgelig kan vi starte i det små. Vi trenger ikke alltid vente på at hele modellen skal være på plass før vi tørr å starte med små endringer. Jeg mener at dette gjelder like mye innen utdanningssektoren som i ordinære bedrifter. Vi trenger ikke til enhver tid å ha helt åpne utdanningsinstitusjoner der hele verden skal inviteres inn på hvert kurs som mål. Men, uten å holde seg oppdatert om at dette er en realitet så vil veien framover i beste fall bli meget svingete og hullete for lærerpersonell og utdanningsinstitusjoner som har en ønske om å fortsatt ha en plass innenfor sektoren.

Vi vet noe; vi vet at den teknologiske utviklingen har bragt med seg nye muligheter for samhandling og læring. Hopp i det!

Kommentarer til The Law of Online Sharing #SOS6501

Vi vet at nettverkseffekten har vist seg å være en betydelig kraft, ikke bare i markedsføringssammenheng. Informasjonsdeling gjennom nettverk er meget effektivt. Det er, slik jeg kan forstå det, ingen som motsier dette. Diskusjonen i artikkelen til Boulin går på hvorvidt vi ser begrensinger for hva og hvor mye som skal deles i de elektroniske sosiale nettverkene. Ikke uventet ser Facebooks grunnlegger ikke etter begrensningene.

I artikkelen The Law of Online Sharing starter forfatteren Paul Boutin med å si at Mark Zuckerberg vil måtte forholde seg til det faktum at all vekst har sin begrensning. Zuckerbergs lov om sosial deling spår at i all overskuelig fremtid så vil den informasjonen vi deler på web fordobles hvert år. Det hevdes av Zuckerbergs lov er bygget opp etter Moore’s lov. Moore’s lov stammer fra Gordon Moore, en av pionerene innen computer prosessorer. Moores lov som også har en eksposisjonel kurve hvor det hvert andre år vil være mulig å få inn dobbelt så mang transistorer i en Chip innen ethvert område, for samme prisen.  Raskere, billigere og mobile enheter har gjort det mulig enklere for den sosiale delingen til å finne sted. Det vi deler i dag er ikke nødvendigvis det vi ville eller kunne delt i går, og det ser ut til at vi er villige til å være med på å bruke mange av de tjenestene som er knyttet opp til Facebook.

Boutin viser videre til at en av de nye funksjonene som har blitt mulig som følge av oppgraderingen til Open Graph gjør det mulig for apper og websider å automatisk dele din aktivitet mens du bare bruker tjenestene. Du som bruker må gi tillatelse til delingen før du tar i bruk tjenesten, og deretter er delingen i gang, uten at du trenger å trykke Likes knappen eller gjøre andre aktive handlinger. Dette kalles Frictionless Sharing.  Eksempel på en tjeneste som er basert på dette prinsippet er Spotify hvor informasjon om hver sang du hører på kan bli formidlet automatisk via Facebook.

Frictionless Sharing opprettholder Zuckerbergs lov ved at det du tidligere måtte dele manuelt nå blir delt automatisk og volumet på det som blir delt øker dermed. Men, i førge Boutin ligger problemet for Zuckerberg og hans lov i at mens Frictionless Sharing hjelper med med å øke volumet på Social Sharing, så fører ikke mengden ny informasjon til at andre automatisk bry seg om det som blir delt. Boutin viser til funksjonen Bloppy som gjorde det mulig å dele informasjon om hva du kjøpte med kredittkortet ditt. Det viste seg at utfordringen knyttet til å få personer til å dele informasjon om hva de kjøpte var mye mindre enn utfordringen knyttet til å få andre til å brys seg om dine innkjøp.

Sjøgren har dette problemet i tankene når han arbeider med måter å gjøre strømmen av informasjon fra daglige trivialiteter som stammer fra Frictionless Sharing om til noe som er morsomt og nyttig. Boutin viser hvordan Sjøgren presenterer ulike taktikker for å få dette til; Det å pakke om på rådata for å gjøre dem mer tiltalende for andre er en strategi. Det er mønstrene og avvik fra disse som er interessante å fange opp. Dersom en venn har sett mange episoder av en serie på rad, så vil du kanskje bestemme deg for å sjekke hva dette er. Boutin stiller spørsmålstegn om kanskje Blippy ville hatt suksess dersom det klarte å dra ut det som ble oppfattet som interessant, og ikke bare bombardere folk med alt fra matvareinnkjøp til bensinregninger.

I følge Boutin vil diskusjoner omkring personvern til stadig bli løftet opp, etterhvert som Facebook og andre tjenester klarer å nyttiggjøre seg av våre data. Mens sporingsmulighetene gjør at vi til enhver tid kan på Facebook hvor vi befinner oss, eller at vi via apper kan spore opp hvor venner og familie er via GPS funksjoner, er det i følge Boutin mange som er bekymret for på at myndighetene skal kreve innsyn i våre bevegelser.

Boutin hevder altså at Facebooks utfordring ikke vil være å få folk til å dele manuelt eller automatisk, men at at man ikke automatisere folks evne til å bry seg. Evnen til å bry seg har vært en forutsetning for veksten. Uansett hvor godt informasjonen blir behandlet og presentert så er det en begrensning på hvor mange timer pr dag vi kan bruke på å bry oss om det som blir presentert. Loven om Social Sharing er nyttig for å forstå fremveksten av Social Computing men til sist vil realitetene gjøre den foreldet.

For meg virker det som at den teknologiske utviklingen går så fort at vi i dag bare kan ane hva som ligger av positive og negative muligheter og effekter i den videre utviklingen. Jeg er for eksempel veldig skeptisk til at informasjon om hvor jeg til enhver tid befinner meg skal være offentlig tilgjengelig. Men, i den senere tid har vi for eksempel sett hvor viktig det kan være for politiet å kunne følge elektroniske spor i forsvinningssaker. Et innslag på Dagblad-TV viser også hvor genialt det er å kunne spore opp stjålne appel-produkter. Selvfølgelig har det fordeler å kunne benytte de teknologiske mulighetene som finnes i dag. Men, det er like selvfæølgelig at vi må ha et aktivt forhold til konsekvensene dette befører. Jeg har tro på at våre holdninger til hva som det er greit å dele og ikke vil modnes etter hvert som vi ser mulighetene.

Utfordringer i forlagsbransjen (#SOS6501)

Jeg er av den oppfatning at vi trenger å bli mentalt utfordret, at det er sunt med meningsbrytning og at forskning og formidling av denne er vesentlig for at debatten skal holde et høyt nivå. For meg er det skremmende å tenke at forfattere av gode forskningsbaserte artikler og bøker skal bli en utdøende rase. I essayet “den nye forfatterøkonomien” diskuterer Arne Krokan problemstillinger forlagsbransjen står ovenfor i forhold til den teknologiske utviklingen.

Jeg vil tro at må la seg gjøre å finne modeller for at forfattere skal få betalt for det arbeidet de legger ned. Men, jeg ser ikke helt hvordan denne/disse modellene skal bygges opp. Jeg har ikke en Spotify-konto, og jeg liker å holde boken i hånden når jeg leser. Jeg liker også å sette boken i hylla og la den fortsette å være en del av livet mitt etter at jeg har lest den ferdig. Jeg leser bedre på papir enn på nett, noe jeg tror har en sammenheng med at jeg har dysleksi.

Samtidig som jeg ikke er en kjøper av elektronisk distribuerte bøker så er jeg en aktiv søker etter informasjon på internett. Jeg frydet meg over å kunne søke etter forfatteren «Berry» for å finne frem til en modell for det kulturelle skifte som jeg tidligere hadde brukt i en oppgave innen sosialpsykologi og som jeg nå ønsket å benytte i et prosjekt på jobben. Det er klart at mitt eget eksempel er med på å belyse noe av problemstillingene i «den nye forfatterøkonomien»; tekstene er lette å overføre til søkbare formater, og de blir gjort tilgjengelige av andre, og brukeren betaler ikke for å benytte den informasjonen som ligger i teksten.

Men, noe som også vises her, er at jeg bidrar til å spre informasjon om arbeidet til Berry og hans kollegaer, og at muligheten for at noen i mitt nettverk blir nysgjerrig på denne modellen og får lyst til å lese mer fordi jeg forteller om den. Nettverkseffekten er tydelig, men finansieringsmodellen er fremdeles utydelig.

Ivar Tronsmo (forlegger) har skrevet innlegg i Dagbladet der han kommenterer boklov og e-bøker i Norge.  Jeg opplever at Tronsmo er meget skeptisk til en boklov som setter en fastpris på bøker. Tilsvarende advarer han om at en for høy prising av e-bøker i realiteten vil føre til en fiasko for e-boken. Tronsmo starter innlegget sitt med at det finnes spennende muligheter for det skrevede verk dersom teknologiske muligheter blir utforsket og benyttet. Jeg håper at forlagsbransjen i Norge legger seg på den linjen. Herodes Falsk hevder at bokbransjen har «rullet seg sammen og lagt seg i forsterstilling» og at den nekter å ta imot utfordringer. Han stiller spørsmålstegn om hvorvidt forlagsbransjen vil tviholde på det eksisterende og kjente, og dermed utsette seg for faren å kollapse. Jeg tenker at jeg kan forstå spørsmålene ut fra de forutsetningene han setter.

Bjarne Buset, informasjonssjef I Gyldendal Norsk Forlag har skrevet et innlegg som er publisert via Forfatterforeningen. I innlegget «Seks myter om e-bøkene» går han i møte med kritikken mot bokbransjen. I følge Buset bremser ikke forlagene utviklingen av e-bøkene. Det som skjer er at de ønsker å ha på plass en ordning som gir riktig pris for forbrukeren samtidig som den gir inntekter for forfatteren. I tillegg er det behov for å forhindre plagiater og e-bøkene må kunne leses på alle apparater.  I innlegget sier Buset ikke noe om hvordan bransjen skal imøtekomme disse tre behovene, og jeg er spent på om løsningen kommer til å bli ny og kreativ ut fra de teknologiske mulighetene vi har, eller om løsningen vil være basert på en «gammeldags» forretningstankegang.

– Og der var jeg igang..

Jeg skriver denne bloggen som del av studiet #SOS6501 Teknologendring og samfunnsutvikling. Dette er et deltidsstudium ved NTNU, og målet mitt er å ta en Master of Management der.

Jeg er fasinert over hvor fort den teknologiske utviklingen tilsynelatende går. Jeg blir nostalgisk av å tenke på det faktum at jeg kan huske den dagen vi fikk telefon hjemme. Den dagen slapp vi å gå ned i gata for å ringe fra telefonkiosken eller å dra inn til telegrafen når vi skulle ringe til besteforeldrene mine. – og jeg er bare 40 år gammel. Nå har jeg ikke telefon hjemme. Jeg bærer rundt på en liten datamaskin som kalles mobiltelefon. Jeg husker den første gangen jeg så en bærbar telefon. – Bærbar ja, men tung som bare rakker’n.

 I utkast til første kapittel om den «digitale økonomien 2.0»  viser Arne Krokan til hvordan ny teknologien endrer hvordan vi arbeider. Mange av arbeidsprosessene vi utfører kan automatiseres, og dette belyses ved å se på Googles førerløse bil og hvordan roboter står for store deler av handelen på børsen. Jeg blir trigget til å tenke på egen arbeidssituasjon, og hvordan egne arbeidsprosesser kan forbedres ved innføring av automatiserte rutiner. – Og umiddelbart dveler jeg ved kompetansekravene til stillingen. Krokan nevner at den mest etterspurte kompetansen innen børshandel er på vei til å bli matematikk og fysikk. Arbeidsoppgavene blir med andre ord ikke nødvendigvis enklere ved at arbeidsprosessene automatiseres. Nå ligger forutsetningene om teknisk kompetanse i bunn, og så lenge utviklingen går så raskt som den gjør, vil det gapet en arbeidstaker skal ta igjen bli tilsvarende stort med mindre vedkommende tilegner seg den nødvendige kompetansen. Vi kan også havne i en spennende situasjon der de som er «fageksperter» i tradisjonell forstand ikke nødvendigvis klarer å henge med på den tekniske utviklingen, og at juniorer som er teknisk kompetente blir å foretrekke framfor seniorene. Hvordan vil vi i fremtiden samhandle internt «på jobben»? Vil vi fortsatt holde fokus internt i faggruppen eller vil vi søke oss til tverrfaglige nettverk, på samme måte som de faglige og sosiale nettverkene vi er en del av gjennom sosiale medier har et tverrfaglig tilsnitt?

Krokan stiller spørsmålstegn ved om det er hensiktsmessig å frigjøre oss fra industrisamfunnets organisasjoner når vi har frigjort oss fra kommunikasjons- og medieteknologiene som hører industrisamfunnet til. Spennende! Det er fremdeles mye å hente på å automatisere oppgaver som baserer seg på regler, som f.eks. innen administrasjon. Med det komplekse informasjonsbildet vi har i dag, vil det uansett fremdeles være behov for personer som kan se ulike muligheter innen for regelverket og hvordan regelverket eventuelt skal utvikles for å møte ulike behov. Den tiden som er spart ved automatisering av oppgaver kan med fordel benyttes på å holde seg orientert og oppdatert på de teknologiske mulighetene som finnes, og hvordan arbeidet kan organiseres. – Og når vi snakker om organisering; jeg ser frem til å lese mer om hvordan ulike tradisjonelle former for organisering av grupper av mennesker blir påvirket av teknologien. Dersom vi i større grad blir vant med å bruke sosiale medier for å innhente kunnskap privat vil vi kanskje i større grad ønske å arbeide i brede nettverk innen arbeidslivet også.

Hello world!

Welcome to WordPress.com! This is your very first post. Click the Edit link to modify or delete it, or start a new post. If you like, use this post to tell readers why you started this blog and what you plan to do with it.

Happy blogging!